Mysteriet om årets første snø...

Det er ingen tvil om at høsten er min favoritt årstid. Jeg elsker fargene, drit véret og alt som følger med. Men høsten kommer alltid med overaskelser. Jeg og bestevenninna mi har en teori, som i mange år har bevist seg for å være sann. Vi kommer fra samme, lille bygd, hvor alle kjenner alle. Om noe skjer, så vet vi det. Nesten hvert år, når den første snøen har ankommet bygda, har en person gått bort. Jeg tror vi har opplevd dette rundt fem ganger siden vi begynte å fundere rundt det. Vi syns sånt er utrolig fasinerende, men vi går inn i oktober med en klump i halsen. Hvem er det denne gang? Høsten og vinteren er tung. Mørket tar over store deler av dagen og det gjør noe med en. Det er rart hvordan slutten kan være så fin og fredfull. Se ut, sola skinner vakkert, det bruser i bekken og alle eplene ligger snart på bakken oppråtnet. Men fortsatt, har det sin egen sjarm. Høsten er årstiden jeg får lyst å springe til fjells. Da vi var små sprang vi rundt på denne tiden å sanket sauene ned fra fjellet. Det var noe av det morsomste vi viste. Vi lekte steinalder, indianere og det som var. Satt bakpå skuffa på traktoren og flirte oss ihjel av hullene i grusveien som nesten fikk oss til å fly med trynet først i bakken. Vi galoperte med hestene og fisket med matpakka som agn. En av sensommerens største tradisjoner var å samle småfisk. Konkurransen gikk ut på å få de vi samlet til å leve lengst. Jo mer jeg tenker over min egen barndom, jo mer ønsker jeg å gi Josefine den samme. For så mye vi fant på. Høsten er tiden for regnklær, leking i gjørma og samling av nøtter. Kanskje høsten er barnas årstid? Jeg skulle ønske ungdomen og voksne var like flink i å se de små gledene. Vi ser møkkete sko, våte klær og farer. La barn være barn og bli med på leken. Jeg blir gjerne med å hopper i søla, samle småfisk til hendene mine er blå og hva en det skulle være. Høsten, den er fin den.