Mysteriet om årets første snø...

Det er ingen tvil om at høsten er min favoritt årstid. Jeg elsker fargene, drit véret og alt som følger med. Men høsten kommer alltid med overaskelser. Jeg og bestevenninna mi har en teori, som i mange år har bevist seg for å være sann. Vi kommer fra samme, lille bygd, hvor alle kjenner alle. Om noe skjer, så vet vi det. Nesten hvert år, når den første snøen har ankommet bygda, har en person gått bort. Jeg tror vi har opplevd dette rundt fem ganger siden vi begynte å fundere rundt det. Vi syns sånt er utrolig fasinerende, men vi går inn i oktober med en klump i halsen. Hvem er det denne gang? Høsten og vinteren er tung. Mørket tar over store deler av dagen og det gjør noe med en. Det er rart hvordan slutten kan være så fin og fredfull. Se ut, sola skinner vakkert, det bruser i bekken og alle eplene ligger snart på bakken oppråtnet. Men fortsatt, har det sin egen sjarm. Høsten er årstiden jeg får lyst å springe til fjells. Da vi var små sprang vi rundt på denne tiden å sanket sauene ned fra fjellet. Det var noe av det morsomste vi viste. Vi lekte steinalder, indianere og det som var. Satt bakpå skuffa på traktoren og flirte oss ihjel av hullene i grusveien som nesten fikk oss til å fly med trynet først i bakken. Vi galoperte med hestene og fisket med matpakka som agn. En av sensommerens største tradisjoner var å samle småfisk. Konkurransen gikk ut på å få de vi samlet til å leve lengst. Jo mer jeg tenker over min egen barndom, jo mer ønsker jeg å gi Josefine den samme. For så mye vi fant på. Høsten er tiden for regnklær, leking i gjørma og samling av nøtter. Kanskje høsten er barnas årstid? Jeg skulle ønske ungdomen og voksne var like flink i å se de små gledene. Vi ser møkkete sko, våte klær og farer. La barn være barn og bli med på leken. Jeg blir gjerne med å hopper i søla, samle småfisk til hendene mine er blå og hva en det skulle være. Høsten, den er fin den.

VI FLYTTER!

Livet går videre og vi henger oss på. I over ett år har vi budd i en leilighet sentralt i byen. Men nå skal vi flytte, til ett halvt hus litt utenfor sentrum. Dette er helt klart ett bedre område for oss nå. Og vi gleder oss mye til å få ett skikkelig hjem. Vi begge er jo oppvokst i store hus på bygda, vi er rett og slett ikke personer som trives i en passe stor leilighet med begrenset uteområde. Det blir litt stille her inne denne uken, da det har skjedd diverse som trenger min tilværelse ekstra mye. Legger ved litt inspirasjon som vi har begynt å sett på til hvordan vi vil ha det. Vi skal fortsatt leie, men får lov til å male og fikse på det vi ønsker! Noe som er helt fantatisk! <3

Å være helt alene

Den følelsen har du kanskje følt? En eller annen gang i løpet av livet. Det å være helt alene. Det kan være på soverommet, når lyset er slukket og regnet banker på ruta. Eller det kan være i klasserommet, omringet av folk som hyler og herjer. Har du noen gang vert alene? Det tror jeg. Flere eldre (20+) tar stadig opp mer av disse tabubelagte temaene. Men hvem av oss, vi som er under 20, kanskje ikke en gang myndige. Hvem av oss tørr å si til vennen sin ‘’du får meg til å føle meg så jævlig lite verdt’’. I dag føler jeg meg stygg. I går følte jeg meg drit fin. Jeg hater presset. Hvorfor skal alle rundt meg vise den perfekte seg, i alle anledninger? Dagens influenserne som tar opp disse såkalte temaene, de legger fortsatt ut rå heite bilder av seg selv. Er obsessed med vippe extensions og andre skjønnhetsprodukter. Det er bra å ha det bra med seg selv. Så utrolig bra! Men alle disse store instagrammerne nevner at de i ung alder har vert usikker, kanskje tatt ett inngrep eller to. Men hvorfor er det ikke en av oss som snakker om det? USIKKERHET er vanlig. Kommer alltid til å være det. De som har 50 venner i bursdagen sin, har ikke 50 ekte. Du som har en i bursdagen din, er heldig. Nei, de i klasserommet bryr seg ikke om at du ser litt dritt ut i dag. Men det føles sånn. Jeg syns at det er på tide at vi, denne såkalte generasjon perfeksjon, tar grep. For hvilket press vil de etter oss komme til å kjenne om vi ikke står opp for oss selv NÅ.

"Dytt henne ned trappa"

Det er sjokkerende hvor få som spørr "hvordan går det?" og enda mer sjokkerende hvor mange som har sagt "stakkars deg!". Som om verdens fineste gave, var jordas største byrde. "Dytt henne ned trappa" er en av mange ting som har blitt sagt om meg under (og etter for den del) graviditeten. Grunnen til at jeg har satt meg ned, med pcen på fanget og tatt ett steg i en ukjent rettning er; jeg ønsker endring. Dette skal ikke handle om baby, bleier og inspo bilder. Jeg ønsker noe mer. Er det en ting som ofte surrer i hode mitt, så er det tanken på å forlate dette liv uten å ha blitt hørt. Jeg, i likhet med deg har en stemme. Mange velger å ikke bruke den til annet en baksnakking, "hvordan er véret" og daglig smalltalk. Jeg har grublet en stund på hvordan jeg kan bruke min stemme. Jeg er ikke noe spesielt talentfull, er hverken supermodell eller flink til å klippe youtubevideoer. Men så har jeg denne kjærligheten for ord. Super clisje, men la oss holde ting ekte. Jeg snakker sjeldent om vanskelighetene rundt en positiv graviditetstest i en alder av 15. For jeg er mer enn "det er sjukt å være 02 og mamma". Ja, det er sjukt. Hva tror du jeg tenkte? Jeg er Thea på skolen, thea på bussen og thea på instagram. Men for ei lita jente, er jeg og kommer alltid til å være mamma. Jeg er 17år, holder på med billappen, går skole, liker å pynte meg.. I mine ører høres det ut som om jeg er; vanlig. Dette er min lille boble. Det blir ikke noe rumpe bilder, som hos Sophie elise og Isabel raad. Det blir meg, mitt liv, mine tanker og erfaringer. Litt mer en "hvordan er véret" og litt mindre en "hvorfor skal ikke nippler være lov på instagram?". I morgen velger jeg kanskje å skrive om å være syk, neste månde kanskje om dagen min. Jeg vet at blogg ikke lengre er like populært som det en gang var. Men jeg trives med å svømme mot strømmen.